Nasir Khan ettersporer islamofobiens røtter i kristen dogmatikk.
Har teologiske dogmer politiske konsekvenser? Eksisterer det eller har det eksistert ulike grunnleggende dogmatiske grunnstrukturer i de forskjellige religionenes lære, som avgjør om de vil fungere som maktmiddel for herskesyke militære og politikere eller kan bli toleransens fanebærere? Nasir Khan gir heldigvis ikke noe entydig svar i sin nye bok, der han gjennomgår hva slags følger kristen dogmedannelse og ulike former for maktpolitikk basert på kristen retorikk og dogmatikk har hatt i forhold til synet på islam og på muslimer.Utgivelsen er utvilsomt et viktig bidrag inn til den offentlige diskurs om forholdet mellom kristendom, islam og Vesten. Khan, historiker og filosof, åpner boken med å gå gjennom kristen dogmehistorie i religionens første par hundre år og de første møtene og konfrontasjonene mellom kristendommen og islam i Midtøsten etter at islam ble etablert som den tredje monoteistiske religionen (eller den fjerde, hvis man inkluderer zoroastrene). Han fortsetter i de neste fjorten kapitlene med å skildre ulike historiske og idéhistoriske epoker i forhold til kristen-muslimske relasjoner. Blant dem er korsfarertiden, mongolenes angrep fra øst, europeisk opplysningstid og kolonialisme. Han avslutter med et kapittel om ulike kirkers nåværende teologiske holdninger til islam, som inkluderer kristen-muslimsk dialogarbeid og enkelte kirkers oppgjør med sin egen islamofobe historie.
Maktfråtseri. På mange måter er det røttene til den nåværende vestlige islamofobien som konstruksjon vi får servert. Tematisk og historisk dekker boken dermed et enormt bredt felt, og et av dens fortrinn er at konsentrasjonen ikke forsvinner underveis. Det som trekkes inn av materiale er relevant for å forklare hvorfor islam ble oppfattet og delvis konstruert som en trussel av kirkens ledere og de politiske herskere i vest. Dette gir helt nødvendige perspektiver på dagens diskurser både om de muslimske minoriteter i Europa og aggressiviteten som utøves fra USA og “Vesten” både verbalt og militært overfor deler av “Den muslimske verden”. Noe som oftest ikke kommer frem, er at dette fiendebildet i høy grad fungerte og fortsatt fungerer territorialt og ikke primært religiøst. Mange østlige kristne ble definert som kjettere, og dermed også politiske fiender. Boken gir historiske eksempler på dette. Det samme kan man si gjelder for dagens politiske situasjon i forholdet mellom USA, Europa og Midtøsten.
Å lese om den tidlige kristne dogmehistorien, skrevet fra et erklært muslimsk perspektiv, er forfriskende og interessant. Men først og fremst viser det hvor nødvendig det er å utøve religionskritikk fra ulike ståsteder: Mange av de politiske dimensjonene og konsekvensene dogmedannelsen fikk når det gjelder treenighetslæren og læren om Jesu doble natur (guddommelig og menneskelig), blir svært tydelige i denne fremstillingen. Khan trekker en parallell mellom det han mener er den kristne kirkes vei bort fra det menneskelige til et hensynsløst maktfråtseri på den ene siden, og at man (i Khans tolkning av historien) klart fremhever Kristi guddommelige natur fremfor den menneskelige på den annen side.
Felles problem. At religiøse dogmer og politikk og maktforhold kan påvirke hverandre gjensidig, er utvilsomt tilfellet, og bør være gjenstand for kritisk analyse. Men dersom man ønsker å gå inn på dette i et større perspektiv, kan det spekuleres over mange slike paralleller. For eksempel kan det hevdes at de monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam (selv om de, som Khan påpeker, er monoteistiske på forskjellige måter) både hver for seg og samlet kan virke kneblende på debatt og hindre utvikling av pluralisme og toleranse i et samfunn fordi de i sine dogmatiske systemer tradisjonelt sett er ekskluderende overfor andre troende, og ikke åpner for annet enn sin egen, egentlige sannhet. Boken viser hvor destruktivt dette er både politisk, sosialt – og religiøst. Når man graderer menneskeverd etter religiøs tilhørighet, gir det lett legitimitet til diskriminering, vold og krig i Guds navn.
Boken anbefales varmt, til tross for enkelte svakheter: Når temaet kjønnsroller i kristendom og islam gjennom historien kommer opp, blir dekningen noe skjev – i “favør” av islam ved at det problematiske koranverset 4,34 er utelukket, mens de mest kvinnediskriminerende Paulus-tekstene er tatt med. Khan lar det imidlertid skinne tydelig igjennom at han betrakter kvinnediskriminering som et felles problem for både kristne og muslimer.
Sakprosa
Nasir Khan
Perceptions of Islam in the Christendoms. A Historical Survey
488 sider. Solum. 2006
Publisert 07. juli 2006
Tags: Anne Hege Grung, Islam, islamofobiens røtter, kjønnsroller, kolonialisme, korsfarertiden, kristen dogmatikk, kristendom, kristne, muslimer, Nasir Khan, Perceptions of Islam in the Christendoms
No comments:
Post a Comment