Pavelige vrangforestillinger
Av Nasir Khan, Klassekampen, 17.10.2006
Pave Benedict XVI er statsoverhode i Vatikanstaten, og åndelig leder for flere enn en milliard kristne over hele verden. Det han uttaler har innflytelse på både politisk og religiøs tenkning, så vel som på forholdet mellom verdensreligionene. Den 12. september i år holdt han en velforberedt, teologisk forelesning for sitt hjemmepublikum av bayerske studenter og akademikere, hvor han kom med et dårlig tilslørt angrep på profeten Muhammed og forestillingen om hellig krig ( Jihad).
Til å overbringe sitt eget budskap benyttet paven seg av et nedsettende utsagn som opprinnelig ble fremsatt av den bysantinske keiseren Manuel II Paleologus, for på den måten å frita seg selv fra ansvaret for påstanden. Utsagnet fra Manuel II Paleologus lyder: «Vis meg bare hva Muhammed brakte som var nytt, og alt du vil finne er slett og umenneskelig, slik som hans ordre om å spre med sverdet den troen han forkynte.»
Før jeg sier noe om hvorvidt utsagnet har noen støtte i historiske fakta, eller ganske enkelt er en ondsinnet forvrengning av islam, la oss vende oppmerksomheten mot den metoden paven har benyttet seg av. Det vanlige når en benytter seg av sitater fra andre kilder i skrift eller tale, er at en på den måten søker støtte for et synspunkt en selv har, eller at en tar avstand fra utsagnet ved å motgå det. Å bruke et sitat på den førstnevnte måten krever ingen utfyllende kommentarer fra egen side. Det faktum at en bruker det, røper samtidig ens egen – direkte eller stilltiende – godkjenning.
Det synes som om paven har brukt keiserens ord til støtte for sin egen kritikk av islam og sitt eget teologiske standpunkt. Det kan være et smart virkemiddel, men i virkeligheten var det av flere grunner både usunt og uheldig.
For det første hører Manuels utsagn hjemme i en bestemt æra og historisk sammenheng der keiseren selv var en direkte deltaker i den politiske og militære kampen mot et ekspanderende Ottomansk rike. Imidlertid har synspunktene hans ingen rot i historiske fakta.
For det andre er paven en innflytelsesrik verdensleder som har et moralsk og politisk ansvar for å strekke ut en hånd til andre trosretninger, især til islam, for å bedre forholdene mellom de store religionene i en verden hvor konflikter og vold synes å tilta, og hvor menneskerettigheter blir brutt i stor skala. Vi lever i en tid da internasjonale overenskomster og normer for sivilisert oppførsel uthules og blir oversett av mektige stater.
For det tredje ligger pavens teologiske synspunkt bak den tilsynelatende lærde retorikken. Dette synspunktet tilsier at kristendommen er forenlig med rasjonalitet, samtidig som det fratar islam den samme rasjonalitet.
Jeg har ikke til hensikt å gå inn i detaljene i en slik teologi, men et slikt ekskluderende synspunkt på det guddommelige er inkonsekvent og upassende i vår tid. Hans provoserende og historisk uholdbare bemerkninger om den islamske læren har utelukkende gitt negative resultater. De dårlig valgte ordene har hisset opp muslimer over hele verden.
Jeg støtter på ingen måte slike voldelige reaksjoner, men samtidig må vi være klar over troende menneskers religiøse nærtagenhet, og ikke provosere dem uten god grunn. Vi må være bevisst på at de fleste troende, «menigheten», tror på en guddommelig skapning og holder sine egne hellige skrifter høyt i aktelse. De tar troen sin på alvor.
En kan ikke forutsette at de er en ansamling av filosofer, historikere og teologidoktorer som er i stand til å delta i lidenskapsløse, akademiske diskusjoner. Det finnes alt for mange som er skråsikre på sin egen tradisjonsbundne tro og de autoriteter den bygger på. Den britiske filosofen Bertrand Russel sier så treffende at problemet med verden er at dårer og fanatikere alltid er så sikre på at de har rett, mens de kloke er så fulle av usikkerhet.
Pavens tale kommer midt i en tid med økende anarki og ødeleggelser i Irak. Den amerikanske angrepskrigen mot Irak har ikke gått slik Bush-administrasjonen ønsket. Som et resultat av USAs militaristiske linje i Irak, og den såkalte «krigen mot terror», er det nå tiltagende sinne og frustrasjon i hele den muslimske verden over amerikanske kriger og terrorpolitikken i Midtøsten. Noen observatører ser pavens tale som en støtte til president Bush og hans allierte i kampen mot det de kaller «islamistisk terror», og i fremstillingen av islam som en voldelig religion.
Store deler av den islamske verden befinner seg for tiden i en vanskelig situasjon. To muslimske land, Afghanistan og Irak, er begge invadert og okkupert av armeen til de nye korsfarerne – Bush og Blair – og to marionettregimer er innsatt i disse landene, for å tjene imperialistenes interesser. Blant Vestens allierte finner vi også Pakistan og general Musharraf som har innrømmet at USA truet med å bombe Pakistan tilbake til steinalderen om han ikke gikk med dem i «krigen mot terror». Så det gjorde han.
I tillegg til å sette i gang store militæroperasjoner i grenseprovinsen og Baluchistan, har Pakistan pågrepet et hvert medlem av befolkningen som har vist tegn til fiendtlighet mot den amerikanske politikken i regionen. Dette er blitt gjort av den pakistanske etterretningstjenesten, i bytte mot millioner av amerikanske dollar. Flere enn sju hundre offer for dette har til nå blitt overlevert til CIA. Hvor og hvordan blir disse fangene holdt? Hva har hendt med dem? Den amerikanske regjeringen gir ingen informasjon.
Altså fortsetter økningen i brudd på menneskerettighetene, med erklæringen om «krigen mot terror» som eneste forklaring.
Vi vet alle at den kristne høyrefløyen, især de evangeliske og gjenfødte kristne, er åpne tilhengere av den amerikanske invasjonen av Irak, den israelske okkupasjonen av palestinske områder og de jevnlige, systematiske drapene på palestinere, for ikke å glemme Israels nylige krig mot Libanon.
Paven er en lærd teolog. Han er fullt klar over hva som skjer i den muslimske verden, i hendene på kristne stater. Men i stedet for å ta parti med ofrene, angriper han dem, ved å gi et vrengebilde av islam og profeten Muhammed, så vel som av det sanne budskapet fra Jesus. Dette er en kraftig reversering av den linjen forgjengeren hans, Johannes Paul II, fulgte, og som innebar dialog og respekt mellom de forskjellige religioner.
Det er et velkjent faktum at Ratzinger, nå Pave Benedict XVI, sto i opposisjon til Johannes Paul IIs dialoglinje mens han var kardinal ved pavestolen. Men det andre Vatikan-konsilet (1962 – 65) hadde allerede tatt noen viktige valg når det gjaldt forholdet til islam og andre religioner. Å undergrave disse beslutningene vil bety et stort skritt i feil retning, uansett på hvilken måte og av hvem, det gjøres.
Pave Benedict XVI har fremholdt kristendommen som å være selve grunnlaget for Europa, og bare noen få måneder før han ble valgt, hadde han tatt til orde mot at det muslimske Tyrkia skulle få bli medlem av EU. Han hevdet at det kristne Europa måtte forsvares. Tyrkia burde søke seg samarbeidspartnere blant andre, muslimske land, ikke i det kristne Europa.
Så en kort kommentar til angrepet på Muhammed og hans påståtte bruk av sverdet for å spre troen. Den kristne polemikken mot islam har pågått i nærmere tretten hundre år, og kristne forsvarere av troen har skrevet og sagt mye i den forbindelse.
For å sette hele diskusjonen inn i en historisk sammenheng forsket jeg på temaet i over sju år. Det har resultert i utgivelsen av min bok «Perceptions of Islam in the Christendom: A Historical Survey» (Oslo: Solum Forlag, 2006). Der har jeg forsøkt å vise i detalj den problematiske natur som ligger i et slikt forvrengt syn som det paven utviser, mens professor Oddbjørn Leirvik har i sin nye bok «Islam og kristendom; Konflikt eller dialog?» gitt en glimrende fremstilling av samspillet mellom de to religionene, og har utredet mulighetene for dialog og samarbeid i stedet for konfrontasjon, ondsinnet mistolkning og gjensidige beskyldninger. Jeg tror at alle som er interesserte i de historiske fakta vil finne disse bøkene nyttige til studier og ettertanke.
Paven forsøker å hevde at «vold er uforenlig med Guds og sjelens natur»; med andre ord, at et slikt syn på Gud ikke kan finnes i den islamske lære, siden den hevder at «Gud er hevet over alt annet». Han er «ubundet av alle våre egenskaper, også rasjonalitet». Jeg finner en slik formulering og utlegning forbløffende. Dette minner oss om Holosphyros-striden under den bysantinske keiseren Manuel I Comnenus styringstid (1143 – 80), hvor de offisielle melkite-teologene (gammel, gresk ortodoks trosretning, red.anm.) hevdet at «Muhammeds Gud blir sagt å være holosphyros (‘kompakt metallklump hamret til en kule’, men ofte mistolket til å bety ‘evig, uten begynnelse eller slutt, overs.anm.) som verken hadde avlet eller var avlet». Hvis paven trengte en god kilde til inspirasjon, valgte han riktig epoke og de rette veilederne!
Til sist vil jeg knytte en liten merknad til den gamle, kristne klisjeen om at Muhammed sto for krig, mens Jesus sto for kjærlighet og fred. Det er fortsatt mange troende kristne som mener dette. Det finnes ingen bevis, verken historisk eller i skriftene, for at Muhammed på noe tidspunkt gjorde seg til talsmann for krig eller oppfordret sine tilhengere til å spre islam ved sverdets hjelp. Men hva sa Jesus? «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender» (Matt. 10.34-36).
Jeg undres om ikke forsvarerne av den kristne tro på en eller annen merkelig måte har kommet til å bytte om Muhammeds og Jesu rolle. Men hvorfor fortsetter de med å overse det Bibelen så tydelig sier om saken?
Samtidig vil jeg understreke at egennyttige myter og drømmer ikke er alternativer til historiske fakta. Spørsmålet om konvertering under tvang til islam, er en annen betydelig forvrengning. Alle historiske bevis peker mot det motsatte. I den første tiden under det islamske Kalifatet, motarbeidet nærmest kalifene under Umayyad-dynastiet, omvendelser til islam. Altfor mange mennesker hadde konvertert, og hadde dermed skapt administrative og økonomiske problemer for staten! I det ottomanske riket ble en hver muslim som tvang en kristen eller en jøde til å konvertere, halshugget.
No comments:
Post a Comment