Kashmir konflikt og kashmirernens politisk krav

Nasir Khan

Terrorangrepene i Mumbai i november 2008 ble fordømt av nærmest en hel verden. De minnet oss på, nok en gang, hvor viktig det er å bekjempe krefter som utfører politisk vold og etnisk/religiøst motivert terror på det indiske subkontinentet. Men de dype og underliggende årsake­ne til den elendigheten slike voldelige handlinger er et symptom på, blir ofte ignorert og underkjent. En av de viktigste årsakene er den uløste konfl ikten i Kashmir, som vekker sterke følelser av sinne hos millioner mennesker.

Problemene med vold og terror i denne delen av verden kan slett ikke løses slik Bush-administra­sjonen har forsøkt å gjøre det: Å gjenta mantraet om «krig mot terror» og samtidig planlegge og sette i gang massiv aggresjons­krig hjelper ikke det spor. Tvert imot har Bushs kortsiktige propa­gandatriks bidratt til å dekke over aggresjonskrigføringen og lagt grunnlaget for mer vold, fl ere massakrer. Hensikten er å fremme herredømme og imperia­listiske interesser: Den såkalte «krigen mot terror» er i virkelig- heten en forlengelse av USAs imperialistiske strategi for å nå egne mål i Midtøsten, men også langt utenfor regionen. Det er innlysende at ethvert seriøst forsøk på å bekjempe terror må ta terrorens årsaker i betraktning og ikke nøye seg med å angripe symptomene som ligger opp i dagen.

Den uløste konflikten i Kash­mir har siden 1947 brakt India og Pakistan stadig videre på en farlig konfrontasjonskurs. Dette året endte britene sitt styre i regionen, og som en siste gest mot sine undersåtter besluttet imperieherskerne å dele India langs etnisk/religiøse linjer.

Britene førte under hele proses­sen et dobbeltspill hvor de delte ut velsignelser og beskyttelse med den ene hånda og elendighet med den andre. Med sin grense­dragning mellom de to framvok­sende nasjonene i området åpnet britene en Pandoras eske for kommende generasjoner. De som hadde noe å takke for tjenesten, gjorde det til gagns: Britenes siste guvernør for India, Lord Mountbatten, ble utnevnt til det frie Indias første generalguver­nør. Den nøye utarbeidete og målrettede inndelingen skulle vise seg å tjene ett lands interesse på det andres bekostning.

På den tida India ble delt, var prinsedømmet Jammu/Kashmir styrt av Maharaja Hari Singh. Han var hindu, fra den etniske gruppa Dogra, og oldebarn av Gulab Singh, som hadde kjøpt hele Kashmirdalen fra britene som følge av den såkalte Amrit­sar-avtalen av 1846. Ettersom det store flertallet av innbyggerne i Kashmir var muslimer, var det ventet at Kashmir ville tilfalle det nye Pakistan etter delingen. Folk fra den delen av regionen som seinere ble kjent som Azad Kashmir («Fritt Kashmir») startet sammen med stammekrigere fra Nordvestlige grenseprovins (NWBP) i Pakistan en geriljaof­fensiv mot staten for å presse Hari Singh til å la Kashmir inngå i Pakistan. Herskeren ba da Lord Mountbatten om hjelp, og ble lovet det – på betingelse av at han sluttet seg til India. Dermed startet den første indisk-pakis­tanske krigen. Den endte i 1949 med en våpenhvile nedsatt av FN, som da nylig var stiftet, etter at India i 1948 hadde brakt Pakistan inn for Sikkerhetsrådet. Våpenhvilen innebar også etableringen av en delelinje, som har forblitt de facto grense mellom det indisk-kontrollerte Kashmir og Azad Jammu/ Kashmir (kalt pakistansk­okkupert Kashmir av inderne).

Sikkerhetsrådet vedtok tre resolusjoner i 1948/49 som også anerkjenner rettighetene til innbyggerne i Kashmir, hvis landområder de to nasjonene sloss om. Ifølge FN-resolusjo­nene skal India og Pakistan avholde folkeavstemning i Kashmir, slik at folk der kan få avgjøre sin egen framtid. Indias daværende statsminister Jawa­harlal Nehru lovet folket i Jammu/Kashmir uavhengighet så snart det ble fred i området. Dette løftet brøt han da kamp­handlingene tok slutt, og innhol­det i resolusjonene ble aldri fulgt opp. Derimot ga indiske myndig­heter Kashmir en særstatus som åpner for større grad av selvstyre i regionen.

Hensikten med dette var å pasifisere befolkningen når herskeren seinere lot regionen inngå i India. Løftet om folkeav­stemning er fortsatt ikke inn­fridd, og den ene indiske regje­ringen etter den andre har hardnakket hevdet at Kashmir er en del av India. Ethvert krav fra folk i regionen om folkeavstem­ning og enhver protest mot den indiske okkupasjonen har blitt ansett som et internt indisk anliggende. Ingen tredjepart er gitt anledning til å uttale seg på vegne av kashmirerne eller fremme de rettighetene som ifølge FN-charteret og resolusjo­nene fra 1948/49 er legitime. I stedet brøt det i 1965 ut ny krig mellom India og Pakistan om Kashmir.

I tiårene som fulgte har kashmirernes lidelse økt i omfang. De har utfordret legitimiteten til den indiske okkupasjonen, og i 1989 startet de væpnet kamp for å kaste okkupantene på dør.
Det indiske militæret slo hardt tilbake, med massearestasjoner, vold og forsvinninger som konsekvens. India har sendt flere enn 500, 000 soldater for å undertrykke muslimene i Kashmir. I følge forsiktige anslag har indiske styrker tatt livet av rundt 70 000 mennesker og brutalisert en hel befolkning. Kilder i Kashmir mener tallet på drepte er så høyt som 100.000. I den væpnete kampen har hindumi­noriteten i området, panditene, blitt offer for opprørerne, og ifølge statlige myndigheter har flere enn 200.000 av dem fl yktet fra Kashmir. Noen har søkt tilflukt i Jammu, andre har dratt til India. Etter landfl yktigheten har panditene levd under sørgelige forhold. Men det er oppmuntrende å se at kashmir­ske muslimer og deres lederskap i sin helhet nå ber sine hindubrø­dre om å vende tilbake til hjem­landet.

Etter 18 års brutal militærok­kupasjon sto den indiske regje­ringen så overfor en ny situasjon: Jihad-rådet i Kashmir tok til orde for å avslutte den væpnete kampen og oppfordret alle militante til å bruke ikke­voldelige og fredelige metoder i kampen for frigjøring fra India. Ropet om frihet – azadi – har blitt høyere, og India kan ikke drukne det med sine maskingevær og plyndrende militærstyrker. Imidlertid har de indiske lederne vist liten vilje til å lytte til folket og har i stedet holdt Kashmirda­len under streng militær bevokt­ning.

Den pågående konfl ikten har ført til ufattelig stor nød og ødeleg­gelse i Kashmir. Samtidig er den en viktig årsak til spenningen India og Pakistan imellom. Rivaliseringen om regionen har ført de to landene inn i militær opptrapping og våpenkappløp – der anskaffelsen av atomvåpen er en del av bildet – som tapper begge for store ressurser. De to landenes myndigheter bruker et propagandaspråk mot hverandre som skaper fi endtlighet, mis­tenksomhet og hat og gjør at befolkningen på begge sider anser motparten for å være sin «dødsfi ende». Konfl ikten har forgiftet sinnene til både indere og pakistanere; den har pågått i mer enn seks tiår, og det er ingen løsning i sikte. I kjølvannet av situasjonen følger økt politisk polarisering og vedvarende spenning mellom de to folke­gruppene. Dette gjør det tilsva­rende vanskelig å løse uenighe­ten om Kashmir og andre konflikter og derigjennom normalisere forholdet mellom landene.

En annen urovekkende tendens er den økende politiske og religiøse ekstremismen i India og Pakistan. Denne utviklingen har i og for seg pågått i lengre tid; det nye er at ekstreme tendenser er allment akseptert som en del av det sosiale og politiske landskapet i begge land. Main­streampolitikken har blitt influert av gruppetenkningens og hatets predikanter og ypper­steprester.

Flere indiske partier står i nær forbindelse med Hindutva, den militante politiske hindunasjona­lismen, og organisasjonen Sangha Parivar fungerer som paraplyorganisasjon for partier som bekjenner seg til denne retningen. Hindutva-organisasjo­nene er influert av tanken om hinduistisk fl ertallsstyre, eller Rashtriya Swayamseval Sangh (RSS). Gjennom å identifi sere India med hinduisme og hindu­styre forsøker denne retningen å etablere en etnisk/religiøs dominans i landet. Det ledende indiske partiet Bharatya Janata Party (BJP) har stått i spissen for Hindutva-doktrinen og hinduise­ringen av landet som helhet. Jawaharlal Nehru advarte i sin tid om at dersom fascismen skulle gjøre seg gjeldende i India, ville det skje i form av majorite­tens (hindu-)nasjonalisme. I dag har hans ord og advarsler vist seg nærmest profetiske.

I Pakistan har fundamentalis­tiske religiøse partier forsøkt å ta monopol på islam. De har ikke på noe tidspunkt oppnådd særlig folkelig støtte og har gjort det tilsvarende dårlig i valg. Flere pakistanske religiøse ledere har imidlertid gjort seg notorisk bemerket med ukvemsord mot andre muslimer. Sunnipredikan­ter har rettet sin vrede mot de «vantro» sjiamuslimene, og sjia­predikantene har svart med samme mynt. Dette har forårsa­ket en negativ sirkel av vold og hatefulle beskyldninger i islams navn. Det er ingen tvil om at militante islamistiske grupper bidrar til denne negative utvik­lingen og utgjør en betydelig fare. Men Indias behandling av muslimene i Kashmir, samt landets uforsonlige holdning til konflikten, er noe alle pakista­nere ensidig fordømmer. Indias oppførsel provoserer også militante grupper som Lasher-e-Taiba; disse oppfordrer sine tilhengere til å hevne sine indiske religionsfellers lidelser, påført dem av militante hinduna­sjonalister – og til å slåss for Kashmirs frihet med alle midler, om nødvendig med vold. Angre­pene i Mumbai i november i fjor var et uttrykk nettopp for denne dynamikken.

De siste seksti årene har India opprettholdt sin okkupasjon av Kashmirdalen gjennom politisk manipulering og brutal militær­makt. Massakrene på kashmir­ske muslimer utført av indiske styrker vil under Folkeretten regnes som krigsforbrytelser. Men til sjuende og sist må lederne i New Delhi bære det endelige ansvaret for den folke­morderiske politikken. Indiske myndigheter kan ikke fortsette sin okkupasjon av Kashmir og tro at folk der – stilt overfor den militære og økonomiske stor­makten India, med imperialist-stater som USA og det sionistiske Israel som stadig nærere for­bundsfeller – skal gi opp sitt krav om frihet. Dersom okkupasjonen fortsetter, vil situasjonen garan­tert bare vil bli verre, og volden og terroren i området vil blom­stre.

De ti millioner muslimene i Kashmirdalen vil ha uavhengig­het fra indisk kolonistyre og undertrykking. Det mest fornuf­tige for India vil være å ta et oppgjør med fortidas politikk og erkjenne at folk i Kashmir har rett til sjølstyre. Dette vil ikke svekke India; tvert imot vil det demonstrere styrken i det indiske demokratiet og framheve den indiske kulturelle tradisjonens humane sider.

Hvorvidt befolkningen i Kashmir­dalen velger å slutte seg til India eller Pakistan – eller tar sikte på full sjølstendighet – bør være opp til dem å avgjøre. Uansett hvilken avgjørelse de fatter om sin egen framtid, bør den være deres alene, og dette er noe FN-resolu­sjonene gir dem rett til. Det er langt fra sikkert at folket i området velger å slutte seg til Pakistan, men i så fall har India ingenting å frykte. Da vil nemlig det hinduistiske Jammu-området og det buddhistiske Ladakh­området med all sannsynlighet bli en del av India. I stedet for å utsette dem for de militære styrkenes ydmykende og inhu­mane behandling, kan India gi folket i Kashmirdalen rett til å bestemme over sin egen skjebne. Med det kan de samtidig legge de politiske forholdene til rette for et godt naboskap mellom India og Pakistan. Dette vil imidlertid kreve både mot og klokskap fra indisk side.

Så fort det viktigste stridste­maet mellom de to landene legges dødt, kan de to tidligere rivalene og «fi endene» møtes som venner og konsentrere seg om å løse sine respektive sosiale og økonomiske problemer i en fredelig atmosfære. Nøkkelen til håp og godvilje i India og Pakis­tan ligger altså i opprettelsen av en uavhengig politisk enhet i Kashmirdalen. Ved å bilegge en konflikt som har skapt fi endskap og påført skader i uoverskuelig omfang, kan de to landene også bli i stand til å tøyle kraften i den religiøse fanatismen og etnisk/ religiøse gruppetenkningen som hjemsøker dem.

Nasir Khan, dr. philos, er historiker og fredsaktivist.

Oversatt av Cato Fossum og publisert i Klassekampen 17. Februar 2009

------------------------------------------------------------

Some pictures of  Kashmiris under Indian occupation

Tags: 500000 Indian troops in Kashmir, 500000 Indiske soldater, aggresjonskrigføringen, Amrit­sar-avtalen av 1846, Azad Kashmir, Britenes rolle, FN resolusjoner, FN-resolusjo­nene, Hari Singh, India, indiske okkupasjonen, Kashmir, Kashmir konflikt, Lasher-e-Taiba, Lord Mountbatten, militærok­kupasjon, muslimene i Kashmirdalen, muslimer, Pakistan, Rashtriya Swayamseval Sangh, tallet på drepte, uavhengig­het, vold og forsvinninger, vold og terror